Kortnebbgås

I dag skulle jeg og mitt søskenbarn Ole Jonny prøve oss etter gåsa her på Verdal. Grunneiers tillatelse var så klart hentet inn. Vi skulle bruke gåseseng, eller blinds som det heter. Jeg skulle bruke det, og Ole Jonny skulle bruke ghilliesuit. Vi dro fra meg kl. 04:30. Målet var jo å ha alt klart før gåsa begynte å røre på seg.

Det gikk nesten som det skulle, bortsett fra at gåsesenga ble igjen hjemme. Derfor lånte jeg drakta, og Ole Jonny hadde på seg andre kornfarvede kamoklær, så fikk vi grave oss ned i halmen etter beste evne.

Vi fikk mye gås inn over oss, og de var tydelig interesserte i lokkegjessene, men de var skeptiske på noe. Dette resulterte i at de sirklet, kom inn for landing, men vinklet igjen like utenfor skuddhold, dvs 35-40 meter, og dro sin kos. Heldigvis var det noen som kom ned, så 3 gjess fikk sin bane når Black cloud BB 12/89 gjorde vei i vellinga. Vi hadde vel også et par bommerter, det skal sies. Men det som er bra, er at det nå er en del kortnebbgås her, og de kan jaktes på. Fortreffelig mat, og ei gås blir en middag for to. Herlig.

Takk for turen!

Venter på mer levende gjess

Her er akjulet, ble litt så som så.

Småjusteringer.

Knock knock - who's there?

Bare undertegnede og 3 kortnebbgås.

Duejakt - korr korr

Trøtt i trynet, alarmen ringer. Slepe kroppen ut fra den varme dyna. Klokka sier 06.15, men det er tross alt søndag. Ja, det er tidlig, og jeg er trøtt. Når jeg ser meg i speilet, likner det jeg ser knapt noe til og mor med ei mor kan være i stand å elske. Men men. Jeg hadde bestemt for at i dag skulle jeg være på plass ei god tid før duetrekket begynte, og alt var rigget og klart mens det fortsatt var ganske mørkt.

Venting, mye venting. Sitter i nesten 2 timer før jeg ser de første duene. De slår seg ned i et tre 100 meter unna. De følger nok med på lokkeduene før de tørr å gå ned for å beite. De gjør gjerne slikt når det er litt vind, slik som i dag. Jeg står og somler med kameraet da ei due slår ned mot lokkeduene, men hun snur, og jeg rekker akkurat ikke å fyre av skuddet før hun er borte. Skjerping, vær mer beredt med hagla. Det ble verken skudd eller bilde av den. Duene i treet er borte. De så nok den panikkartede "bytte utstyr"- bevegelsen bak kamuflasjenettet.

En lang tid går. Så kommer det plutselig ei due, ut fra intet, og vil sette seg. Pang sier det, Fjærskya står ut fra fuglen, og dua deiser i bakken. Yes! tenker jeg mens duna henger i lufta, finner seg en vind og flyter avsted.

Så ble det stille igjen. Ikke noe duer i lufta. Ingenting å se. Kun småfugl og trost. En og annen kråke kraer bak krattet. Men ingen duer. Det går over en time, og da ser jeg ei due, to duer, tre duer. På 200 meters hold med retning vekk i fra meg. Takk for den. Det blir ingen flere sjanser for skudd, og etter nesten 5 timer gir meg. En skuddsjanse på 5 timer kan sette noen og enhver på prøve. Men et skudd, og ei due. Uttellinga er 100 %. Ikke verst bare det.

Det var bra trekk her for noen få dager siden, og skjøt ei due her da også, men med mye mer fugl i lufta. Hvor, hvor er de nå? Eller som vi sier her:

- Korr korr?

De nærmeste lokkeduene sett fra kamuflasjenettet.

Lokkeduene beiter så fredelig på morgenen, men lite "artsfrender" å se.

Disse slo seg ned i et tre og beskuet oss. De så vel kamera-børsemanøveren min og dro avsted.

Fint er det nå uansett i godværet på høsten.

Et skudd, ei due. Full uttelling.