Sesongens første isfisketur

06:30 bip-bip-bip. 06:45 bip-bip-bip. Må vel stå opp da. Det er tross alt duket og lagt opp til fest. Oh'yes. Endelig skal vi på isen. Se om vi kan få noe julerøyer eller ørret.

Jeg, Rune og Dennis (som må være første New Zealander som fisker på isen på Veressjøen kanskje?) la oppover mot Vera. Den skjønne fjellbygda inn mot svenskgrensa. Det snør lett, for så å snø tett. Vi har snøvær hele den timeslange kjøreturen.

Vel fremme hadde vi litt av et syn; intet mindre enn 23 praktfulle orrhaner kom susende over hodet på oss innenfor skuddhold. Slike magiske øyeblikk er det en husker inn i evigheten.

Vel, på tide å bevege seg utpå isen. Hadde med et par truger, disse skulle Dennis få låne da det var rykter om overvann på isen, og han hadde lave fjellstøvler. Truger hadde ikke vært dumt. Med snø opp til lysken enkelte steder var det føling med enkelte muskelgrupper som ikke får kjørt seg så hardt bestandig. Ellers gikk snøen bare opp til knærne når vi kom oss utpå isen, og vi gikk 2-300 meter ut på isen for å få noe vann under den. Gode 15 cm med stålis. Bore hull. Tre på maggot. La blinkene og herligheten synke ned i det kalde og våte. Vente. Vente lenge.

Det var lite fart i fisken i dag. Vi spiste brødskive for å få det til å nappe. Drakk kaffe eller te for å få det til å nappe. Begge delene samtidig for å oppholde begge hendene for at det skulle nappe. Beredt til å hive både blingser og kaffekopper i alle himmelretninger for å trekke fisk. Neida. Lite fart i fisken i dag.

Så, endelig! en umiskjennelig bevegelse i tuppen av stikka jeg hadde. Jeg så det ikke selv. For ivrig med å høre Dennis fortelle de mest utroligste historier om Thunderbird med danseaktig innlevelse (Jeg vet fortsatt ikke hva Thunderbirds er). Rune og Dennis gjorde meg oppmerksom på bevegelsen, Vente litt. gi et lite mothugg. Fast fisk. Opp kom en skinnende fin røye på 150-200 gram. Enestående. For en lykke, og kroppen fylles av eufori og ekstase. Kanskje ikke fullt så ille for den lille som ligger der. Men fisk er fisk, og jeg ble heldigvis ikke svartfisker denne dagen.

Det ble eneste fangst, og vi vendte nesen hjemover. Med snøføre og dårlig sikt hadde vi heldigvis, må jeg si, en kjørelærer bak rattet. Det føles trygt og godt. Herlig dag på isen i snøværet.

Takk for turen!

Dennis, the New Zealander

Hvit verden

Viktig å ha noe å gjøre sånn at fisken skal bite

Utsett av pilkestikker

I think New Zealand is in that direction, "OneDirection" that is.

Rune

Fangst, undertegnede med finfin røye

3/5

Vel. jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har hatt tid mens det har vært lys til å fotografere i forbindelse med den facebook-utfordringen 5 dager på rad. Og siden jeg har bestemt meg for å ta bilder de dagene jeg legger dem ut, så ble det ikke før i dag.

Jeg tok med bikkja og stakk en tur til Hestgreivollen i Volhaugen. Jeg parkerte bilden ved Husby, og begynte å gå oppover. Jeg kom i prat med en kar som sa at hans besteforeldre drev Hestgreivollen, at han hadde vært der mye som barn før de la ned seterdriften på slutten av 50-tallet. Han forklarte hvor stien opp til vollen gikk på den tiden. Det er alltid morsomt å høre slike småhistorier som hjelper til med å forstå lokalhistorien, og hvilke liv og skjebner som har vært i nærområdet.

Vel, jeg fikk knipset et par bilder i dag, og her er de.

Solgløtt

Hestgreivollen

2/5

Av utfordringa på fb. En liten kjapp tur til Tromsdalen, men knapt med tid gjorde at lyset jeg fotograferte i ikke var det mest spennende. Heller flatt. La ut bilde av skogen, hvor den flyter litt utover. Ikke superkreativt eller nyskapende, men moro er det uansett.

Slørete skog

Øverste del av Svartfossen i Tromsdalen

Utfordring på facebook

Det går nå en farsott på facebook om å legge ut 5 naturbilder på 5 dager. For en som liker å se naturbilder og turglede bre seg i nyhetsfeeden på facebook, så er dette et topp tilskudd det sosiale mediet. Så nå ble det min tur til å bli utfordret. Da har jeg bestemt meg for at hvert bilde som jeg tar, skal tas den dagen jeg legger det ut, og ikke noen arkivbilder.

Så, på dag 1 la jeg ut bilde av en Fjæreplytt, tatt ca 300 meter fra der jeg bor. Måtte ligge en stund mens jeg ventet på at tidevannet skulle drive dem innover, så det ble et par kjølige timer. Legger også ved et kråkebilde hvor jeg synes kulørene spiller fint sammen.

Fjæreplytt

To kråker

Jakt på Inn

Oppe tidlig. Fortsatt mørkt. Jævlig trøtt etter at katta holdt et forferdelig leven i natt. Lite søvn. Men opp må man om man skal på rypejakt i disse dager med begrenset daglengde. Dro på Inn, statseid område i Verdalsfjella. Skulle ut å prøve lykken sammen med "Gelle."

Begynte veldig bra, ei røy kom flygende mens vi fortsatt stod ved bilen og gjorde klart utstyret. Så labbet vi i vei, på fjellets motorvei, nemlig frosne myrer som gjør gåingen mer eller mindre til en lek i relativt flatt terreng. Når vi kom litt inn i terrenget ble vi litt skuffet. For her var ei snø. Kritthvite ryper vil ha snø å gjemme seg vekk i nå. Men vi gikk likevel en runde med godt håp.

Vi jaktet i 4 timer. Uten å se ei fjær. Vi så opp mot mer snørike topper rundt oss, men som er på annet terreng enn vi har jaktkort på. Ikke ei rype. Det eneste vi så av hvitfjærede, flyvende fugler var noen sangsvaner. Moro det og, men ikke helt det vi vil ha foran børsepipene. Så, like før vi kom til bilen kom det en tiur flyvende, men på litt langt hold, så skudd ble ikke løsnet i dag.

Vi hadde likevel en noe spesiell opplevelse. Vi tok et lite 5-minutt, og jaggu kom det en syklist midt etter myrdraget, med full sykkelmundur du vanligvis finner langs norske veier. Ikke midt på fjellet. Vi måtte le litt, for det var et komisk syn, og ikke minst uventet.

Men for et nydelig vær, og herlig å gå.

Takk for turen denne gang, så lengter vi etter lette krystalldryss som skal gjøre livet enklere for en skarve rypejeger.

Kortnebbgås

I dag skulle jeg og mitt søskenbarn Ole Jonny prøve oss etter gåsa her på Verdal. Grunneiers tillatelse var så klart hentet inn. Vi skulle bruke gåseseng, eller blinds som det heter. Jeg skulle bruke det, og Ole Jonny skulle bruke ghilliesuit. Vi dro fra meg kl. 04:30. Målet var jo å ha alt klart før gåsa begynte å røre på seg.

Det gikk nesten som det skulle, bortsett fra at gåsesenga ble igjen hjemme. Derfor lånte jeg drakta, og Ole Jonny hadde på seg andre kornfarvede kamoklær, så fikk vi grave oss ned i halmen etter beste evne.

Vi fikk mye gås inn over oss, og de var tydelig interesserte i lokkegjessene, men de var skeptiske på noe. Dette resulterte i at de sirklet, kom inn for landing, men vinklet igjen like utenfor skuddhold, dvs 35-40 meter, og dro sin kos. Heldigvis var det noen som kom ned, så 3 gjess fikk sin bane når Black cloud BB 12/89 gjorde vei i vellinga. Vi hadde vel også et par bommerter, det skal sies. Men det som er bra, er at det nå er en del kortnebbgås her, og de kan jaktes på. Fortreffelig mat, og ei gås blir en middag for to. Herlig.

Takk for turen!

Venter på mer levende gjess

Her er akjulet, ble litt så som så.

Småjusteringer.

Knock knock - who's there?

Bare undertegnede og 3 kortnebbgås.

Duejakt - korr korr

Trøtt i trynet, alarmen ringer. Slepe kroppen ut fra den varme dyna. Klokka sier 06.15, men det er tross alt søndag. Ja, det er tidlig, og jeg er trøtt. Når jeg ser meg i speilet, likner det jeg ser knapt noe til og mor med ei mor kan være i stand å elske. Men men. Jeg hadde bestemt for at i dag skulle jeg være på plass ei god tid før duetrekket begynte, og alt var rigget og klart mens det fortsatt var ganske mørkt.

Venting, mye venting. Sitter i nesten 2 timer før jeg ser de første duene. De slår seg ned i et tre 100 meter unna. De følger nok med på lokkeduene før de tørr å gå ned for å beite. De gjør gjerne slikt når det er litt vind, slik som i dag. Jeg står og somler med kameraet da ei due slår ned mot lokkeduene, men hun snur, og jeg rekker akkurat ikke å fyre av skuddet før hun er borte. Skjerping, vær mer beredt med hagla. Det ble verken skudd eller bilde av den. Duene i treet er borte. De så nok den panikkartede "bytte utstyr"- bevegelsen bak kamuflasjenettet.

En lang tid går. Så kommer det plutselig ei due, ut fra intet, og vil sette seg. Pang sier det, Fjærskya står ut fra fuglen, og dua deiser i bakken. Yes! tenker jeg mens duna henger i lufta, finner seg en vind og flyter avsted.

Så ble det stille igjen. Ikke noe duer i lufta. Ingenting å se. Kun småfugl og trost. En og annen kråke kraer bak krattet. Men ingen duer. Det går over en time, og da ser jeg ei due, to duer, tre duer. På 200 meters hold med retning vekk i fra meg. Takk for den. Det blir ingen flere sjanser for skudd, og etter nesten 5 timer gir meg. En skuddsjanse på 5 timer kan sette noen og enhver på prøve. Men et skudd, og ei due. Uttellinga er 100 %. Ikke verst bare det.

Det var bra trekk her for noen få dager siden, og skjøt ei due her da også, men med mye mer fugl i lufta. Hvor, hvor er de nå? Eller som vi sier her:

- Korr korr?

De nærmeste lokkeduene sett fra kamuflasjenettet.

Lokkeduene beiter så fredelig på morgenen, men lite "artsfrender" å se.

Disse slo seg ned i et tre og beskuet oss. De så vel kamera-børsemanøveren min og dro avsted.

Fint er det nå uansett i godværet på høsten.

Et skudd, ei due. Full uttelling.

Fjellets gullfugler - ryper

Svetten renner, føttene brenner. Bekken sildrer ned langs bratte berg. Det er rypejakt, og lange dager i fjellet. Og hvilke dager. Vi var 3 kompiser som la ut på rypejakt i Snåsa, nærmere bestemt Lurudalen. Forventningene var såklart høye når vi dro innover. Da vi kom oss til fjells fikk vi se mer ryper enn hva vi har sett på noen år. Hadde opp flere kull, og vi gikk nok forbi mye fugl med så tørre forhold, og lite vitring for hunden. Rypa trykte også veldig. Den ene rypa måtte jeg nærmest sparke ut av lyngen på 1,5 meters hold. totalfangsten endte på 11 ryper, 1 tiur,1 orrhane og 1 jerpe. Vi er veldig godt fornøyde med resultatet og opplevelsen.

Med et helt fantastisk vær, flotte bålkvelder, bra mat og godt drikke, lar jeg bildene fra de første dagene av rypejakta snakke sitt eget språk.

Takk for turen.

Bålet - en varm venn

Eirik har tatt på seg sitt fineste glis.

Rune

Lavvoen

Eirik med tiur etter et kvarters jakt.

Rune med den første rypa.

Kaffepause - Eirik

Yara

Det fine med rypejakta - utsikten.

Jeg med ei lirype og ei fjellrype, eller skarv, som vi sier på Verdal.

Godt humør.

Rypelandet

Etter første jaktdag.

Takk for turen.

Kantareller og Åkervoldsgruva

Lørdag, dagen etter turen til Hermannssnasa, ble jeg med søstra for å plukke kantareller. Var litt spent på om jeg kom meg ut av senga etter strabasene dagen før. Men det gikk ganske greit faktisk. Stive lår såklart, men når man kom seg ut var det godt å få begynt å myke opp muskulaturen igjen. Vi fant ikke så mye kantareller, men noen ble det. Og kaffe ble det. Det er veldig hyggelig med disse soppturene, bare rusle rundt uten noe spesielt sted man skal gå til. Herlig. Jeg og søstra bruker å ha en årlig sopptur, fin tradisjon. 

Jeg har jo kjøpt meg kjentmannsmerke også, så når vi først var i traktene så stakk vi opp til Åkervoldgruva. Det er ikke langt å gå, ca 1 km i slak stigning oppover. En plass jeg aldri har vært før. Det er det som er så fint med disse kjentmannspostene. Man blir kjent med mange nye steder i egen kommune som man ikke ville dratt til ellers. Selv jobber jeg innen bergindustrien, og gamle gruver og bergverkshistorie er veldig interessant. Her har det vært mange slitne kropper, men tiltrengt arbeid for lokale menn og kvinner. Jeg stod og stirret ned i gruveåpningen når det slo meg en tanke om hvordan det var å komme hit på jobb en vinterdag med sludd og blåster. Huttetu, det er av og til greit å ha bil til å frakte en fra a til b. 

"Åkervoldgruva er først nevnt i 1866 da trondheims- kjøpmenn, og da i første rekke A.S. Backe, satte i gang drift her.

I 1892 kom Røros Kobberverk på banen og drev på utover 1890-tallet. Derfra skriver navnet Rørosgruva seg. I 1915-16 ble det ført elektrisitet hit, i en sidelinje til linja fra Vestly til Malså. Senhøstes 1918 ble drifta lagt ned."

Kaffe og kantareller

På tur opp til Åkervoldgruva

Gruveinngang

Takk for turen!