Klomptjønnin

Ble en overnattingstur til Klomptjønnin. Jeg, bikkja og fiskestanga. Så virkelig frem til å fiske i jomfruelig landskap. Kjøpte til og med fiskesuppe for å ha til kvelds. Vi la i vei innover på formiddagen. Etter en svett tur opp, og over, Reinsmyrhøgda (Hvor vi selvfølgelig støkket reinsdyr) tok vi en rast ved Vargtjønna. Kjennes ut som om det trengs å gås litt til før rypejakta starter. Prøvde fisken litt, men ingen som vil bite. Det var jo her jeg fant ut at jeg hadde satt igjen marken hjemme. Det var jo ikke helt som planlagt for en markfisker. Så da ble jeg nødt til å stole på metallet. Sluk og spinner.

Wilma i fin positur foran de svenske Skäckerfjellen.

Går greit å gå når øyets hvile er vakkert.

Ensom og kronglete, men klamrer seg til livet.

Rypefjæra luktet godt

Kom endelig frem til Klomptjønnin. Da var det på tide med mat, så en kjapp runde med å sette opp telt, så var stormkjøkkenet i gang. Ikke fiskesuppe da riktig nok.

Straks fremme ved Klomptjønnin.

Det er når man kan sitte i ro på denne måten, ved tjønna at man kjenner livspulsen. Hvor godt det er å være til. Den lille brisen i blåbærlyngen. Og grana som speiler seg i krusete vann. Det er noe sjelssettende og sjelsbefriende å ha det privilegiet å ha det så nære. Og all krig og faenskap så langt borte, i fysisk forstand. For tankene vandrer innom de sivile ofrene, barna, på Gazastripen. Og andre krigs- og katastrofeområder på vår klode. Det er når man da atter på ny kjenner brisen gjennom håret, at man skal si takk.

Jeg er god og mett, og jeg plukker multer og blåbær der hvor jeg sitter til dessert.

Gullet glimrer på myrene.

Myggdansen

Etter at middag og kaffe er fortært, så tar jeg en skikkelig velfortjent lur inne i teltet. Alltid godt med en liten dupp etter en liten marsj. Det ble et par timer. Når jeg står opp så leter jeg frem fiskestanga, spent på å se hva som kan røre på seg i disse vannene. Jeg fisker meg en runde rundt vannet, prøver både sluk og spinner i flere varianter. Ingenting, ikke et napp. Ser dårlig ut for fiskesuppa. Etter denne runden vil jeg sette meg ned for å se om jeg kan se antydning til noe liv i dette vannet, for så å fiske på det. Koker opp vann og snekrer sammen en liten solbærtoddy med en liten dæsj whiskey. Det må være lov. 

En liten toddy.

Wilma vil også ha toddy, men får ikke.

Litt senere i det sola går ned, så sitter jeg og speider. Det er en vakker solnedgang, og vinden stilner helt. Blikkstille overflate, og det ser ut til at noe er på gang. Døgnfluer bryter overflata over hele vannet såvidt jeg kan se.

En vakker solnedgang i fjellheimen.

Det klekket store mengder av disse døgnfluene i det sola gikk ned. 

Så nå, tenkte jeg, nå blir det liv her. Ikke så mye som et vak. Det bugner av mat, ikke en eneste fisk bryter vannoverflaten. Er fiskevannet tomt? Finnes det ikke fisk her? Jeg fisker meg rundt vannet en gang til. Helt dødt, stille. Jeg fisker videre i natta, og beveger meg meg til et vann som ligger like nord. Like dødt. Her så jeg ikke samme klekkinga, men ikke noe tegn til fisk. Er vannet fortsatt for varmt spør jeg meg. Står den bare på de dypeste partier og sturer? Vel, jeg sturer ikke, for foran meg kommer månen opp, og bak meg har jeg fortsatt en pastellfarget himmel.

Månen titter opp.

Vakrere ramme under nattfiske får du ikke.

Jeg kan ikke sture. Rundt meg er det så uendelig vakkert. Jeg sitter mellom disse to vannene og ser på to fjellkjeder. Det eneste som bryter stillheten er Storlommen som ligger et sted i nærheten. Det er vakkert, jeg kan ikke sture over at fisken ikke biter. Jeg vil tilbake, og med det avslutter jeg denne turen. Jeg bryter leir neste formiddag, etter litt fiske. Det ble ikke fiskesuppe, og jeg ble ikke mett på opplevelser heller, jeg vil ha mer.